Read Microsoft Word - grammatikkregelhefte.doc text version

GrammatikkGrammatikkrettskrivingsog rettskrivingsregler

Bente Fallingen

Litt hjelp når du skal skrive:

Alfabetet:

ABCDEFGHIJKLMNOPQRSTUVWXYZÆ ØÅ

Dobbeltkonsonant:

Når vi skriver to like konsonanter etter hverandre i et ord, kaller vi det dobbeltkonsonant. Hovedregel: Vi skriver som oftest dobbeltkonsonant når vokalen foran har kort vokallyd. Eks. takk, sette, vissen, hytte

Unntak: Vi skriver aldri mer enn en m i slutten av et ord.

Eks. lam, kam, skum Som regel mister vi en av konsonantene når vi setter ­te eller ­de etter dobbeltkonsonanten, altså når vi bøyer ordene. å hogge ­ hogde å brenne ­ brente en gaffel ­ flere gafler Vi bruker ikke tre konsonanter etter hverandre. Da tar vi vekk en av de doble konsonantene. Vi forenkler konsonantene. Noen ord blir uttalt med kort vokal, men får likevel ikke dobbeltkonsonant Eks: til, nok, kan, skal, han, hun, hos, at, vil, men

Bente Fallingen

2

O-lyd

I noen ord skriver vi u som vi uttaler o Lang o-lyd skrives med o. Eks: pose, rose, kose Kort o-lyd skrives med u. Eks: bukse, dum, jukse, bukt, bukk

Å-lyd

I noen ord skriver vi o som uttales å. Lang å-lyd skrives oftest med å. Eks: låse, gåte, får, nål Kort å-lyd skrives oftest med o. Eks: hoppe, sopp, stopp, hogge, oss, kloss Lang å-lyd foran ­g og ­v skrives oftest med o. Eks: tog, vogn

Æ-lyd

Lang æ-lyd skrives oftest med æ. Eks: nære, bær, være, klær Kort æ-lyd skrives oftest med e. Eks: verre, kjerring, snerk

Bente Fallingen

3

J-lyden:

J-lyden skrives på forskjellige måter: j som i jente hj som i hjul gj som i gjeng g som i gift og gynge I noen ord skriver vi g eller h foran j. Likevel uttaler vi bare j Eks: gjøre, hjelpe, gjerne igjen, gjemme, hjem, gjennom, hjørne I noen ord der vi leser j foran i eller y, skriver vi j-lyden bare med g og sløyfer j

Hovedregelen er at vi aldri skriver j foran i og y.

Eks: gips, gyselig, gynge, gi, gikk, gilde, gyte I og Y de er så kry. De vil ingen J foran seg se. Det er noen få unntak til denne regelen: for eksempel sjiraff, sjimpanse.

Skj / sk / sj-lyd:

Denne lyden skriver vi som regel med skj Eks: skjegg, skjørt, skjerf, skjønn Foran i, y, ei og øy-lyd sløyfer vi j. Eks: skitten, skyldig, skøyte, skeiv I noen ord sløyfer vi k Eks: sjokolade, sjakk, sjørøver, sjal, sjekk, sjef, sjø

Bente Fallingen

4

Kj / k-lyd:

De fleste ord får kj Eks: kjole, kjøkken, kjelke, kjele, kjeks Foran i, y, ei, øy sløyfer vi j Eks. kirke, kylling, keivhendt

Ord der vi skriver hv for v:

I noen ord med v-lyd skrives h foran v: Eks. hval, hverandre, hverdag, hvit, hvitveis, hver, hva, hvor, hvordan, hvorfor I noen ord med v-lyd skrives den bare med v: Eks: velkommen, veps, vakker, var, varm, verden, vits, vokse, vræle

Bente Fallingen

5

Litt grammatikk:

Grammatikken er til hjelp for oss når vi skal holde orden på ordene, og når vi skal snakke om språket vårt. Alle ord kan deles inn i grupper eller klasser. Vi har ti ordklasser og alle ordene vi bruker hører til en ordklasse. Ord vi kan bruke på samme måte, hører gjerne til samme ordklasse.

Substantiv:

Substantiv er navnet på noe, eller noen: Eks. stol, trompet, lyd, kakelukt, sitrondrops, ull, sorg Navnet ditt, og alle navnene du kjenner, er også substantiv. Slike substantiv kaller vi egennavn. Til denne gruppa hører også navn på land, byer og lignende. Vi skriver egennavn med stor forbokstav. Eks. Hilde, Erik, Passopp, Spania, Drammen

Alle de andre substantivene er fellesnavn. Fellesnavn kan vi skrive inn i et skjema. Vi sier da at vi bøyer dem: ENTALL Ubestemt Bestemt en hest hesten ei vogn vogna et lass lasset FLERTALL Ubestemt Bestemt hester hestene vogner vognene (flere) lass lassene

Bente Fallingen

6

Artikler:

Foran fellesnavn kan vi ofte skrive en, ei eller et. Vi kaller disse ordene artikler. Ei-ordene kaller vi hunkjønnsord. En-ordene kaller vi hankjønnsord. Et-ordene kaller vi intetkjønnsord.

Verb:

Verb er ord som forteller om noe vi gjør, eller noe som skjer. Verbet kan si oss hva substantivet gjør: Eks: leser, tenker, datt, syklet, kjøpte Det samme verbet kan fortelle om noe foregår nå, om det skjedde i går, om det har hendt for ei stund siden, eller om det kommer til å skje senere. Vi sier da at vi skriver verbet i ulike tider eller bøyer det. Slik kan vi bøye et verb: INFINITIV PRESENS PRETERITUM PERFEKTUM FUTURUM (nå) (fortid) (framtid) å hoppe hopper hoppet har hoppet skal hoppe å synge synger sang har sunget skal synge Vi kan ofte skrive å foran et verb. Å kalles da infinitivsmerket: å skrive, å vite - verbet står i infinitivsform. Infinitiv: Grunnformen av verbet. Vi kan sette infinitivsmerke å foran et verb i infinitiv. Dette er den formen vi finner i alle ordbøker og ordlister. Eks: å sykle, å gå, å tegne, å løpe, å hoppe

Bente Fallingen

7

Presens: Presensformen forteller hva vi gjør nå, eller hva vi vanligvis gjør. I presens setter vi som regel ­r til infinitivsformen av verbet. Eks: Jeg sykler til skolen. Knut tegner en hest nå. Preteritum: Preteritumsformen forteller om noe som hendte tidligere, for eksempel i går, eller i fjor. Eks: I går syklet jeg til skolen. Knut tegnet en hest i fjor. Perfektumsformen forteller om noe som har hendt, eller Perfektum: noe vi har gjort. Foran perfektum bruker vi hjelpeverbet har. Eks: Jeg har syklet fire mil. Knut har tegnet fire hester. Futurum: Futurum forteller om noe som skal skje i fremtiden. Vi lager futurum av hjelpeverbet skal + verbet i infinitiv. Eks: Jeg skal sykle i morgen. Knut skal tegne en hest i morgen.

Tallord:

Ord for tall er tallord: Eks. fire, nittini og hundre er grunntall. Grunntall bruker vi når vi teller hvor mange det er av noe. Eks: Petter hadde trettifire (34) bilder av fotballspilleren. Første, trettende, nittende osv er ordenstall. Ordenstall bruker vi når vi vil fortelle hvilken plass noe har i en rekkefølge. Når ordenstallene skrives med tall, setter vi et punktum etter tallet ­ 1. , 13., 19. osv. Eks: Karen kom på andreplass (2. plass) i skirennet.

Bente Fallingen

8

Adverb:

Adverb betyr til verbet og forteller noe om når ting blir gjort, hvor ting skjer eller hvordan ting skjer. Eks: Tidsadverb ­ Jens kom sent til skolen. Stedsadverb ­ Anne og Per lekte ute. Måtesadverb - Harald tegner fint. (når) (hvor) (hvordan)

Adjektiv:

Adjektivet forteller hvordan en person eller en ting er eller ser ut: Eks. snill, sunn, frisk, klok, stygg, lang, kort, rund, firkantet Per er liten Ola er mindre Kari er minst

Alle tre er små, men i ulik grad. Slik gradbøyer vi noen adjektiv:

POSITIV

god vill alvorlig

KOMPARATIV

bedre villere alvorligere

SUPERLATIV

best villest alvorligst

Bente Fallingen

9

Noen adjektiv gradbøyer vi ved å sette mer eller mest foran: (Dette er adjektiv som vil høres rare ut om vi bøyer dem vanlig: Du hører at det blir galt når du sier: spennendere ­ spennendest) POSITIV spennende interessant KOMPARATIV mer spennende mer interessant SUPERLATIV mest spennende mest interessant

Vi kan også gradbøye ved å sette mindre eller minst foran adjektivet: POSITIV kjent populær KOMPARATIV mindre kjent mindre populær SUPERLATIV minst kjent minst populær

Preposisjoner:

Preposisjoner står vanligvis foran et substantiv og forteller hvor noe, eller noen er. Eks: Fuglen sitter i treet. Vi hoppet over streken. Per. Vi ser gjennom glassruta. Jeg snakker til deg. Boka ligger under bordet. Morten går forbi huset til

Bente Fallingen

10

Konjunksjoner:

Konjunksjon er bindeord, og konjunksjonene brukes for å binde sammen ord eller setninger. Det er to grupper konjunksjoner: Sideordnende konjunksjoner:

og, eller, men, for

Eks: Hunden er hvit og brun. Thomas vil stå på ski, men Ola vil gå på skøyter. Underordnende konjunksjoner:

da, når, hvis, dersom, mens, fordi, siden, ettersom, selv om, om, at, før

Eks: Hun hadde vært lei seg, da de reiste. Anne gråt fordi hun hadde slått seg.

Pronomen

Personlig pronomen:

Pronomen betyr i stedet for substantiv eller i stedet for navn. Pronomen kan brukes i stedet for både fellesnavn og egennavn. Eks: Kan Nina komme til meg i dag? Nei, hun skal gjøre lekser.

Hvor er eplet?

Det ligger på bordet.

Bente Fallingen

11

Pronomen settes opp etter et bestemt system: etter person, tall og form (entall ­ flertall). ENTALL

Subjektsform

1. person 2. person 3. person jeg du han hun det, den FLERTALL

Objektsform meg deg han henne det, den

Subjektsform

1. person 2. person 3. person vi dere de

Objektsform

oss dere dem

Eiendomspronomen:

Ord som forteller om hvem det er som eier noe, kalles eiendomspronomen. (min, din, hans, hennes, sin, vår, deres) Eks: Det er min bil. Ballen er hennes. Huset er vårt. Han sykler med sykkelen sin.

Bente Fallingen

12

Vi har også andre pronomener:

Refleksive pronomen: Relativt pronomen: Resiprokt pronomen: Påpekende pronomen: Ubestemt pronomen: Spørrepronomen:

seg, meg,oss, deg, dere som hverandre den, det, de, denne, dette, disse man, en, noen, ingen, hver, all, enhver, en eller annen, andre hva, hvem, hvilken, hva for en, hvilket,

Interjeksjoner:

En liten ordklasse heter interjeksjoner. Det er ord som også kalles utropsord. Noen av disse bruker vi når vi skal uttrykke følelser Eks. Fy! Hallo! Au! Uff! Hurra! Bravo! Hei!

Vi bruker oftest utropstegn etter interjeksjoner.

Bente Fallingen

13

Litt av hvert

Spørreord:

Vi har mange forskjellige spørreord: hvem, hva, hvilken, hvorfor,

hvordan og når.

Spørreordene har stum h.

Spørsmålstegn:

Brukes etter spørsmål. Eks. Hvem kommer i kveld? Hvor skal du? Hvilken? (eller hvilket, hvilke) Hva heter du? Hvordan har du det?

Utropstegn:

Spørreord brukes etter befaling, utrop og ønske: Eks: Hallo! Hei! Bruk hjelm!

Punktum:

Brukes når vi trenger en tydelig pause i det vi skriver. Husk! Alltid stor forbokstav etter punktum.

Komma:

Brukes når vi trenger en kortere pause i det vi skriver, og når vi skal ramse opp noe.

Bente Fallingen

14

Information

Microsoft Word - grammatikkregelhefte.doc

14 pages

Report File (DMCA)

Our content is added by our users. We aim to remove reported files within 1 working day. Please use this link to notify us:

Report this file as copyright or inappropriate

740671